En pasient historie....

Hun satt foran meg og så litt oppgitt ut.

«Jeg skjønner det bare ikke», sa hun.
«Alt ser jo fint ut. Men det gjør fortsatt vondt.»

Hun hadde gjort det mange gjør. Hun hadde vært til undersøkelser, tatt bilder, fått behandling og gjort øvelsene hun hadde fått beskjed om. Hun hadde virkelig prøvd.

Likevel var smerten der. Noen dager litt bedre, andre dager verre, men aldri helt borte.

Det som var nesten vanskeligst for henne, var ikke bare smerten i seg selv. Det var usikkerheten.

«Jeg blir litt redd for at det er noe de ikke har sett», sa hun.
«Eller at jeg gjør noe feil.»

Og den følelsen kjenner jeg igjen hos mange. Når kroppen ikke oppfører seg slik vi forventer, er det lett å begynne å tvile. På kroppen, på valgene vi tar, og på oss selv.

Etter hvert begynte vi å snakke om noe annet. Ikke bare om hvor det gjorde vondt, men om hvordan kroppen hennes hadde hatt det over tid.

Hun levde et liv med mye ansvar. Var vant til å stå i mye, ta vare på andre og holde ting sammen. Og kroppen hennes hadde vært i beredskap lenge. Ikke nødvendigvis på en måte hun selv hadde vært bevisst, men det lå der som et bakteppe.

Jeg forklarte henne noe jeg ofte snakker med pasientene mine om. At smerte ikke bare er et signal fra vev, men en opplevelse som skapes i hjernen, basert på hvordan kroppen tolker trygghet og fare.

At et nervesystem som over tid har vært i beredskap, kan bli mer sensitivt. Mer på vakt, og raskere til å reagere. Og at det noen ganger kan oppleves som smerte, selv om det ikke nødvendigvis er en skade som forklarer det fullt ut.

Hun ble stille en stund.

«Så… mener du at det ikke er noe galt?» spurte hun.

Og der er det viktig å være tydelig.

«Det er ikke det jeg sier», svarte jeg.
«Men kanskje det ikke er noe som må fikses på den måten du har prøvd til nå.»

Jeg kunne se at noe skiftet litt. Ikke en stor endring, men en liten åpning.

Vi begynte forsiktig. Ikke med å bli kvitt smerten, men med å bli kjent med den. Observere, utforske, legge merke til når den endret seg. Hva som påvirket den, hva som roet den, hva som trigget.

Og samtidig jobbe med å skape mer trygghet i kroppen. Små steg.

Det er viktig å si at dette ikke var en quick fix. Det tok tid. Det var dager hvor hun tvilte, og dager hvor det kjentes likt som før.

Men gradvis begynte noe å endre seg. Ikke bare i smerten, men i hvordan hun forholdt seg til kroppen sin.

En dag sa hun, «jeg er ikke like redd lenger».

Og ofte er det der det starter. Når frykten dempes, kan også nervesystemet begynne å roe seg. Og når nervesystemet roer seg, kan kroppen begynne å slippe litt.

Jeg tenker ofte på henne. Ikke fordi historien hennes er unik, men fordi den er så gjenkjennelig.

For mange lever med en kropp som ikke gir helt mening.

Og kanskje er det ikke alltid kroppen som er problemet.
Men et nervesystem som har blitt stående litt for mye på vakt.

Og kanskje er det nettopp der vi må begynne 💚